Stedsnavn er kikkhull inn i fortiden

Kronikk skrevet av seksjonsleder Hege Sælid i Kartverket i anledning at lov om stadnamn (stadnamnlova) er 30 år.

Folk før oss navnga steder rundt seg ut fra hvordan de de så på og brukte omgivelsene. På den måten forteller stedsnavnene hvordan folk opplevde den verdenen de levde i. De hadde behov for å bruke stedsnavn i det daglige arbeidet på land og hav, i jordbruk, på fiske eller fangst, i ferdsel eller samvær gjennom hundrevis av år. For oss forteller dermed stedsnavnene mye om historien vår og kulturen vår. Og nettopp dette gir grunnlag for å snakke om stedsnavn som språklige kulturminner.

Verneverdige kulturminner

Mange av de stedsnavnene vi bruker i dag, ble skapt for over tusen år siden, og mange av stedsnavnene våre er trolig fra før vår tidsregning. Nettopp derfor viser stedsnavn seg å være svært relevant som historisk kildemateriale, ikke minst innen arkeologi.

På museer kan vi se samlinger av fysiske kulturminner. Husene på Maihaugen eller folkemuseer er som tidsmaskiner inn i historien. På samme måte kan stedsnavnene som immaterielle kulturminner, ta oss med inn i historien.

Og nettopp denne grunntanken om at stedsnavn er verneverdige kulturminner som må tas vare på, ble forankret i en egen lov for 30 år siden. Loven sikrer at gamle stedsnavn ikke forsvinner. Dermed kan vi ikke bytte ut et stedsnavn med et annet uten videre. Loven sidestiller også norske, samiske og kvenske stedsnavn.

Nasjonal selvbevissthet

Men bevisstheten om betydningen av norske stedsnavn startet lenge før loven kom i 1991. Etter unionen med Danmark (1380–1814) økte den nasjonale selvbevisstheten i Norge. Å fornorske stedsnavnene ble viktig for nasjonsbyggingen. Fra tidlig på 1800-tallet begynte norske myndigheter derfor å normere skrivemåten av stedsnavn, først gjennom en forskrift med klare retningslinjer for skrivemåter av stedsnavn på kart. Både i denne og i senere forskrifter har hovedregelen vært at den lokale uttalen av stedsnavnene skal gjengis så godt som mulig. Arbeidet med å rette opp skrivemåten av stedsnavnene, startet med matrikkelrevisjonen i 1838.

Liberalisering av skrivemåte

Stedsnavnloven skulle i første omgang gi regler om skrivemåten for stedsnavn i Norge; Stedsnavnene skulle utgjøre et enhetlig navneverk, og de skulle tas vare på som språklige kulturminner. Etter hvert fikk loven en tydeligere formålsparagraf:

"Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap og aktiv bruk av namna. Lova skal sikre omsynet til samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar” (lovendring 2005–2006).

Over tid er det stadig åpnet for at skrivemåten skal følge dialektformer og lokal nedarvet uttale. På den måten er det åpnet for lokale variasjoner av skrivemåten. Det bidrar til å ta vare på og anerkjenne dialektmangfoldet og det flerspråklige Norge.

Stedsnavn samlet i et register

Som en følge av den nye loven i 1991 ble det sentrale stedsnavnregisteret formelt etablert. Det skulle inneholde godkjente og etter hvert også vedtatte navneformer. Kartverket hadde hatt kartbladvise databaser over stedsnavn siden midten av 1980-tallet, og tok nå på seg hovedansvaret for å etablere og drifte et nytt sentralt stedsnavnregister. Alle skrivemåtene av stedsnavnene som lå inne i de tidligere kartdatabasene, ble automatisk godkjent da loven kom. Men her kunne det etter hvert ligge en blanding av ulike skrivemåter for ett og samme stedsnavn.

Gjennom 30 år har Kartverket reist navnesak for å få fastsatt hvordan et stedsnavn skal skrives. Dette er en møysommelig saksbehandlingsprosess der Språkrådet skal gi tilrådinger og kommunene skal samle høringsinnspill. Kartverket leter frem dokumentasjon på skrivemåter av stedsnavnene i kart og matrikler, og vurderer dem opp mot tilrådinger og høringsinnspill. De avklarte skrivemåtene legges inn i Sentralt stedsnavnregister.

Når det offentlige Norge skal bruke stedsnavn i ulike sammenhenger, er de pålagt å bruke den skrivemåten som ligger inne i registeret. Når kommunene skal gi navn til nye veger og tettsteder, bruker de derfor den skrivemåten som er godkjent eller vedtatt. Det gir skrivemåten av gamle gårdsnavn nytt liv i nye gatenavn, og slik speiler de lokalhistorien.

Innhold i Sentralt stedsnavnregister

Stedsnavnregisteret er en kilde til å ta vare på og forstå stedsnavnene våre. I dag inneholder registeret over 1 101 000 stedsnavn hvorav i overkant av 31 000 samiske og vel 2800 kvenske. 10 prosent av alle stedsnavnene som ligger i registeret, har en vedtatt skrivemåte. Resten har enten godkjente eller foreslåtte former. Disse navnene kan dukke opp i en navnesak for å få en endelig og vedtatt skrivemåte.

Norgeskart.no fungerer som en innsynsløsning for stedsnavnsregisteret.

Veien til stedsnavnet

Språkrådet har laget et nettkurs i stedsnavnarbeid og stedsnavnloven, og det gir en god innføring i hvordan særlig kommunene kan ta vare på stedsnavn ved å benytte dem i adresseringsarbeid. Kurset anbefales!