Struves meridianbue – en viktig brikke i geodesiens historie
Fra tidlige sivilisasjoner som navigerte etter stjerner til dagens satellittsystemer, har geodesi utviklet seg som vitenskapen som måler jordens form, størrelse og aktivitet. Struves meridianbue var en viktig start for det internasjonale arbeidet.
Kartverket har 250 års-jubileum i 2023. I denne perioden har kartlegging og geodesi utviklet seg fra å være militære hemmeligheter til stor grad av internasjonalt samarbeid. I anledning at et nytt FN-senter for geodesi ble åpnet i Bonn 29. mars i år, ser vi nærmere på Kartverkets første internasjonale og geodetiske samarbeid.
Mennesker har siden tidenes morgen vært interessert i hvordan jorden virkelig ser ut. På 1600-tallet hevdet Isaac Newton at jorden ikke var helt rund, men noe flattrykt ved polene.
Med et økende krav til nøyaktighet i kart- og oppmålingsarbeidet, ble det viktigere å få kunnskap om hvor mye jorda egentlig var flattrykt.
Kartverkets første internasjonale samarbeid
Struves meridianbue, også kjent som Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekke, er et historisk landmålingsprosjekt som ble gjennomført fra 1816-1855 for å finne nøyaktige mål for jordens form og størrelse. Den tysk-russiske geodeten og astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve (1793–1864) fikk ansvar for det omfattende prosjektet.
Gjennom 39 år ble Struves meridianbue målt ved hjelp av en gradmålingsrekke som ble formet som en kjede av trekanter med ca. 20–40 km lange sider. Vinklene i trekantene ble målt med teodolitter, et instrument for måling av vinkler.
Verdens lengste
Fra Staro-Nekrasova i Ukraina til Hammerfest i Norge dekker meridianbuen hele 2822 km. Det gjør Struves meridianbue til verdens lengste meridianbue.
Trekantkjeden strekker seg gjennom ti land: Norge, Finland, Sverige, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Ukraina og Moldova.
Vinklene i gradmålingsrekka ble målt i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter fordelt langs meridianen. Det ble også utført astronomiske målinger i noen få punkter, blant dem endepunktet på Fuglenes i Hammerfest. For å få riktig målestokk ble det målt opp basislinjer på 10 steder langs meridianbuen der den nordligste var Alta basis.
Den norske delen av Struves meridianbue består av 15 hovedpunkter. Struve publiserte resultatene i 1857–1860 og prosjektet var et viktig bidrag til beregningen av jordaksens lengde og jordens flattrykning. Resultatene ble i senere tid brukt av flere forskere verden rundt.
Interesse fra statsmaktene
Norge ble for alvor trukket inn i det internasjonale samarbeidet i 1845. Norge hadde tidligere ikke deltatt i noe internasjonalt geodetisk samarbeid av betydning. Dette førte til at både Stortinget, regjeringen og kongen ble involvert.
De ble enige om å bevilge midler slik at Norge fikk ta del i landmålingsprosjektet under ledelse av Christopher Hansteen (1784–1873), direktør for den Geografiske oppmåling (Kartverket) mellom 1817 og 1873.
Innskrevet på UNESCOs verdensarvliste
De ti landene som Struves meridianbue passerer gjennom, samarbeidet om å få 34 av de opprinnelige målepunktene inn på UNESCOs verdensarvliste. I Norge var Kartverket ansvarlig faginstans. I 2005 lyktes arbeidet og Struves meridianbue ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
Der står Struves meridianbue sammen med blant annet Taj Mahal i India og pyramidene i Egypt. Det er første gang et vitenskapelig verk er innskrevet på lista, samtidig er det første gang flere enn to nasjoner går sammen om å ta vare på en slik verdensarv.
Verdensarvsenter
Fra 15. mars 2023 ble Hammerfest utpekt som verdensarvsenter for Struves meridianbue.
– Verdensarvsenteret blir et kunnskaps- og inspirasjonssenter innenfor den teknisk-vitenskapelige verdensarven den representerer. Skoler og andre relevante institusjoner eller næringer kan benytte senteret som en ressurs, sier prosjektleder Ulf Terje Nyheim Eliassen.
– UNESCO og verdensarvlisten handler om å ivareta uvurderlig kulturarv, samarbeid og relasjoner på tvers av nasjoner. For Struves meridianbue er samarbeidet trukket frem i innskrivingen. Derfor blir dette svært viktig å ivareta for senteret – ikke bare nasjonalt, men også mellom de øvrige Struve-landene. Dessverre må vi legge til at dette ikke gjelder for Russland og Belarus, legger Eliassen til.
The Struve Geodetic Arc Coordinating Committee
Samarbeid om forvaltning og formidling av verdensarven blir i dag ivaretatt av en koordineringsgruppe med deltakere fra hvert av de ti landene som deler Struves meridianbue. Her utarbeider komiteen blant annet felles prinsipper for forvaltning basert på UNESCOs retningslinjer.
Ledelsen av gruppa går på omgang mellom landene. I 2018 overtok Norge og Kartverket ved fagdirektør Per Christian Bratheim i geodesidivisjonen.
– Det var interessant å lede SGACC, men det var også utfordrende. Alle har det samme ansvaret for å ta vare på verdensarven, men det er ulike kulturer og regelverk i alle land. Derfor kan det være krevende å komme fram til felles forvaltningsprinsipper. Men komiteen er uansett et viktig samarbeidsforum for Struve-landene, sier Bratheim.
– Den norske perioden ble forlenget på grunn av covid, og på slutten kom Ukraina-krigen som gjorde at komiteen har lagt samarbeidet med Russland og Belarus på is. Nå har Sverige overtatt ledelsen, og de har gjort en god jobb med å koordinere den periodiske rapporteringen til UNESCO, sier Bratheim.
Internasjonalt samarbeid i ettertid
Struves arbeid med meridianbuen viste seg til å bli innledningen til et internasjonalt samarbeid for å nå felles vitenskapelige mål. På bakgrunn av landmålingsprosjektet, oppsto organisasjonen Den Europeiske gradmålingskommisjon etter en internasjonal konferanse i 1862.
I starten var det noen få medlemsland, deriblant Norge. Kommisjonen ble gradvis utvidet med flere medlemsland, også utenfor Europa. Etter hvert ble det til en betydelig internasjonal fagorganisasjon. Etter første verdenskrig ble Gradmålingskommisjonen omformet til The International Union of Geodesy and Geophysics (IUGG) og er i dag en del av den FN-relaterte organisasjonen International Council for Science (ICSU).
IUGG har foreninger for hvert fagområde, deriblant International Association of Geodesy (IAG) som i dag har en sentral rolle i realiseringen av globale referanserammer. Hele verden er avhengig av det arbeidet som gjøres. Dette omfatter både drift av observatorier, som Norges bidrag med observatoriet i Ny-Ålesund, drift av beregningssentere og andre bidrag.
Nytt senter i Bonn
Det eksisterer ingen internasjonale forpliktende avtaler som sikrer leveransene fra IAG. Alle deltar i arbeidet ut fra hva de har økonomi og kapasitet til, noe som gjør samarbeidet svært sårbart. Dersom arbeidet i regi av IAG stopper opp, kan det i ytterste konsekvens føre til at vi ikke lenger blir i stand til å bestemme presise posisjoner ved hjelp av GPS og andre satellittsystemer.
På grunn av dette, engasjerte FN seg i 2013 og iverksatte et arbeid med å styrke det globale samarbeidet om geodesi. Dette har resultert i at et FN-senter for geodesi nå er etablert i Bonn i Tyskland.
FN har også vedtatt en resolusjon om geodesi som oppfordrer alle verdens land til å dele data, utvikle og vedlikeholde sin geodetiske infrastruktur og samarbeide tettere. Senteret vil få en viktig rolle i å styrke det internasjonale geodetiske samarbeidet ytterligere, og bistå FNs medlemsland i å gjennomføre det de er blitt enige om i resolusjonen.
E-posten er sendt