Storstilt pakkesjau i førjulsstria

På et pakkerom hos Kartverket står Sidsel Kvarteig og Mette Lysø og pakker harde pakker for harde livet. 450 kartoriginaler i form av kobber-, aluminium- og glassplater klargjøres for flytting og lagring hos Arkivverket.

– Mannen min er smått bekymra for at jeg ikke skal orke å pakke noen julegaver til ham, humrer Mette.

– Ja, det er greit å ha erfaring fra pakkedisken til Steen & Strøm fra sine unge dager, repliserer Sidsel leende mens enda ei kobberplate varsomt blir håndtert.

Kartverkets samling av kartoriginaler skal nemlig flyttes fra Hønefoss. Foruten håndgravyre på kobber ble det anvendt rader-og etseteknikk/galvaniske fellemetoder. Landkartene ble som oftest tegnet på papir og overført til kobber ved heliogravyremetoden.

Speilvendte kunstverk

– Dette er originalene som ble rissa inn med håndverktøy, etter kartleggingsarbeid på fjelltopper rundt om i hele landet i all slags vær. Det er imponerende å se detaljrikdommen – ikke minst fordi alt er gjort speilvendt, sier Sidsel.

Hun betrakter hver enkelt plate som et kunstverk – ikke rart all den tid flere av Kartverkets grafikere også har figurert som kunstnere. Så blir da også platene konservert for etterslekten som kunstverk.

Platene er originaler som ble med på lasset da Kartverkets forgjenger Norges geografiske oppmåling (NGO) flytta fra Oslo til Hønefoss tidlig på 80-tallet. De har vært pakka i gråpapir og teip, men nå blir de ivaretatt ytterligere:

– Teip er fy-fy i arkivsammenheng, ettersom limet inneholder stoff som skader materialet. Heldigvis er platene satt inn med voks, slik at kobberet ikke ser ut til å ha tatt noen skade, forklarer Sidsel.

Takknemlig for gaver

Hver enkelt plate blir møysommelig pakka ut, veid, målt og registrert. Utenom de strategiske målene noteres kartnavn og kartblad, ytre årstall (når originalen ble laga og når den sist ble revidert) og navn på grafiker.

– Vi oppdager noen «hull», trolig fordi man ikke vurderte det som verdifullt da det var verktøy i hverdagen. Blant annet mangler vi platen med amtskartet fra Akershus. Om noen har gamle kobber-kartriss som pynt på veggen, er vi svært takknemlige for å få vite om dem. De er jo allerede gitt bort, og man ber ikke om å få gaver tilbake. Men om noen vil gi oss donasjoner, er vi svært takknemlige, sier Sidsel.

De tyngste platene er over 15 kilo, og ganske uhåndterlige når de suger seg fast i bordplata. Platene pakkes på nytt – denne gangen i silkepapir og gråpapir (syrenøytralt, sjølsagt!), før det nå blir hefta sammen med arkivhyssing.

– Arkivverkets konservatorer har kommet med anbefalinger og lært oss noen triks: Nå har jeg lært meg arkivknuten! Den anbefales for alle som skal pakke julegaver, særlig hvis du er av det utålmodige slaget som lar deg irritere over gamle tanter som alltid fomler med pakkene, ler Sidsel.

Floppy-disker neste?

Kartoriginalene har bydd på litt hodebry i det statlige arkivverket, ettersom man ikke har tilsvarende materiale fra før.

– De faller på sett og vis mellom tre stoler, mellom arkiv-, bibiotek- og museumsfunksjonen. Men vi er glade for at de nå blir ivaretatt av Arkivverket for etterslekten. Det er i tråd med at Kartverket fyller 250 år til neste år: Dette synliggjør den historiske jobben som Kartverket har gjort og den arven vi tar vare på. Disse verktøyene ble brukt til å måle opp landet for å gi det norske folk kart over kongeriket.

– Så om femti år står din arvtaker og pakker floppy-disker?

– Nei, neppe: Innholdet på floppy-diskene er for lengst forsvunnet hvis ikke informasjonen på dem er ivaretatt på andre måter. Disse kobberplatene derimot, de vil trolig leve evig, avslutter Sidsel.