Fra vikingtidens ting til digital tinglysing

Begrepet tinglysing kommer av at rettigheten ble lyst på vikingtidens ting, altså kunngjort. Tinglysing innebar – da som nå – en offisiell registrering for å beskytte for eksempel en eiendomsrett, en bruksrett eller panterett, knyttet til en eiendom eller en ting.

Bygdetinget var på den tida det offentlige sentrum i lokalsamfunnet, og ble vanligvis holdt vår og høst. Her måtte kongemakta bekjentgjøre sine beslutninger og lover for at de skulle være gyldige.

Her ble også skatter innkrevd – og her ble det forhandla (tinga) og kunngjort rettigheter i fast eiendom.

Behovet for tinglysing var først og fremst å sørge for at rettigheten ble kjent, altså gjort vitterlig, i ei tid der få kunne lese og skrive. Det skjedde ved at en av aktørene i handelen erklærte transaksjonen muntlig.

Landslova og betydningen for tinglysing

Magnus Lagabøtes landslov var det første lovverket som gjaldt for hele Norge, både by og land, fattig og rik. Loven kombinerte nytt tankesett fra kontinentet med den norske tingtradisjonen, og kom til å spille en viktig rolle for samfunnsutviklingen i Norge.

Med landslova kom blant annet bestemmelser om at avtaler om større verdier (herunder eiendom) skulle gjøres skriftlig. Dette ga notoritet til avtalen, og en ble mindre avhengig av vitners hukommelse.

Nye regler om pantsettelse gjorde det dessuten mindre risikofylt å stille pant. Også den gang var begge disse forholdene viktig for både handel og næringsliv.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 550 år, først direkte, deretter indirekte som grunnlag for lovene som de to dansk-norske kongene Christian IV og V ga for Norge på 1600-tallet. Landsloven var dessuten en viktig premissleverandør til Grunnloven av 1814.

Den svorne skriver

På 1600-tallet skjedde det store endringer med betydning for tinglysingen. Samfunnsutviklingen krevde økt tilgang til kapital, noe som igjen krevde både løsninger og regler for pantsettelse av fast eiendom. Slike regler kom i kong Christian IVs forordning i 1622. Grunnlaget for dagens tinglysingsregler feiret dermed 400 år i fjor.

Bygdetingene hadde på denne tiden blitt første rettsinstans i det norske rettssystemet. Tingene hadde dessuten fått inn en skrivekyndig person som hadde avlagt ed på å skrive rett og sant. Disse ble kalt «svoren skriver», det som seinere ble sorenskriver.

Sorenskriverne førte tingbøker, og etter hvert egne skjøte- og pantebøker, og slapp med dette å lete blant lover og avsagte dommer i uoversiktlige tingbøker for å gjenfinne informasjonen. «Pantebok» brukes fortsatt om tinglysingsarkivet.

Først på midten av 1800-tallet fikk vi et realregister, med oversikt over rettighetshavere og rettigheter sortert på eiendom. Det er grunnlaget for dagens tinglysingsregister, også kalt grunnboka. I matrikkelen ble eiendommene identifisert med navn eller nummer, som du kan lese mer om i matrikkelens historie.

Stor vekst i tinglysing

I starten kunne hvem som helst i teorien få tinglyst hva som helst på hvilken som helst eiendom. Med tinglysingsloven i 1935 kom en undersøkelsesplikt for dommeren for å sikre at dokumentene var i tråd med lovkrav og at de som skulle samtykke, faktisk hadde samtykket.

Samtidig gikk en over fra lysing på tinget til daglige registreringer i dagbøker ved sorenskriverembetene/ tingrettene. Loven har seinere gjennomgått en rekke endringer, blant annet for å tilpasse seg samfunnsutviklingen og til en viss grad også teknologisk utvikling.

Stor økonomisk aktivitet i Norge på 70-tallet førte at antallet tinglysinger ble nær fordoblet. Kombinert med økt kontroll for tinglysingsdommeren, ble det behov for effektivisering og overgang fra fysiske bøker til data. Også i dag er det behov for effektivisering, ved å legge til rette for elektronisk tinglysing. Spørsmålet er om det trengs en ny lovprosess, der en starter med blanke ark.

Distriktspolitisk tautrekking

Før tinglysingen ble samla i Kartverket, foregikk den ved 87 tingretter. Overføringen til Kartverket skjedde i en større domstolsreform. Domstolsreformen hadde betydelig politisk interesse, ikke minst distriktspolitisk:

Stortinget ba i juni 2002 regjeringen om å opprette et sentralt tinglysingsregister ved Kartverkets hovedkontor og et sentralt pantebokregister i Ullensvang. Denne siste anmodningen fra Stortinget ble endret til at det isteden skulle etableres et kundesenter i Ullensvang. Seinere fikk også kontoret i Ullensvang ansvaret for tinglysing i borettslagsandeler.

Overføring av tinglysingsembetene pågikk fra mars 2004 til oktober 2007, der et nytt embete ble flytta ca. hver 14. dag. Ansatte på Kartverket dro med stor lastebil til embetet og henta med seg arkivet.

Helga ble brukt til å få på plass alt av pantebøker etc. i arkivet. I løpet av 2005 ble alle nye embeter også konvertert over i Regina som nytt tinglysingssystem samme helg. Påfølgende mandag skjedde tinglysingen på Kartverket – i nytt system!

Parallelt fikk Kartverket i 2006 ansvar for sentral tinglysing i borettslagsandeler ved det nye kontoret i Ullensvang. Dette var på flere måter et nybrottsarbeid. Tidligere lå oversikt over eierandeler og rettigheter hos forretningsførere for de enkelte borettslag. Mange borettslag hadde riktignok store forvaltere som OBOS og USBL, men ellers var borettslagene ymse regulert. Gjennom sentralisering av tinglysingsfunksjonen for borettslagsandeler fikk også eiere og rettighetshavere i borettslagsandeler en mulighet for å sikre sine rettigheter på lik linje med eiere og rettighetshavere i fast eiendom.

Ti på topp innen tinglysing

Samtidig med den massive økningen i antall dokumenter som Kartverket fikk ansvar for, ble det bygd en organisasjon, det ble bygget kompetanse og etablert rutiner, mens man sørget for rett tinglysing til rett tid. Så bra ble tinglysingen at Verdensbanken i 2013 rangerte Kartverket blant de ti beste i verden på tinglysing.

Da tinglysingen ble overført til Kartverket, fikk man et tett samarbeid mellom det tinglysingsfaglige og det matrikkelfaglige. De siste tjue årene er det bygd sterke fagmiljø innen eiendomsregistrering.

Etter den tid har tinglysingen tatt flere store skritt. I 2017 ble det lagt til rette for digital innsending av dokumenter til tinglysing, slik at storbrukere etter avtale med Kartverket kan sende inn skjøter og pantedokumenter direkte fra sine saksbehandlingssystemer.

Ved utgangen av 2022 ble nær 70 prosent av alle dokumenter til tinglysing digitalt innsendt. Av disse ble ca 65 prosent helautomatisk behandlet. Også for dokumenter som er innsendt på papir, er saksbehandlingstiden kraftig redusert.