Ung divisjon med historiske fagområder

Historien om tinglysing, matrikkel og stedsnavn i Norge er fortellingen om norsk samfunnsutvikling, politiske prosesser, verdier og velstand, lovutvikling, kultur og identitet.

La oss ta med deg på en rask reise, så kan du fordype deg i de historiske underartiklene etterpå.

Selve begrepet tinglysing kommer av vikingtidens ting der rettigheter ble lyst, altså kunngjort. Tinglysing innebar – da som nå – en offisiell registrering for å beskytte en eiendomsrett eller en annen rettighet, for eksempel en bruksrett eller en panterett. Behovet for tinglysing var først og fremst å sørge for at rettigheten ble kjent, altså gjort vitterlig, i ei tid der få kunne lese og skrive.

Den svorne skriveren

Bygdetingene ble første rettsinstans i det norske rettssystemet. Rundt år 1600 fikk tingene inn en skrivekyndig person som avla ed på å skrive rett og sant. En «svoren skriver» – seinere sorenskriver – førte tingbøker og etter hvert egne skjøte- og pantebøker, og slapp dermed å lete i uoversiktlige tingbøker for å gjenfinne informasjonen. «Pantebok» brukes fortsatt om tinglysingsarkivet.

Først midt på 1800-tallet fikk vi et realregister, med oversikt over rettighetshavere og rettigheter sortert på eiendom – altså grunnboka. Den var bygd på matrikkelen, et register med fysisk informasjon der eiendommene ble identifisert med navn eller nummer.  «Den nye matrikkelen» (1836) fastsatte etter revisjonen i 1886 verdien av Norge (uten Finnmark) til en samlet skyldmark på 499.772 mark og 18 øre.

Moderne matrikkel

Dagens matrikkel stammer fra 2007, da den enkelte kommunes eiendomskart ble slått sammen med GAB-registeret (grunneiendom, adresse og bygning) som var etablert i 1980. Den digitale matrikkelen er en sentral database som fortløpende oppdateres av kommunene som fører matrikkelen lokalt.

Matrikkelen er ett av Norges tre basisregistre (sammen med Folkeregistret og Enhetsregistret), og er utpekt som nasjonal felleskomponent av Difi (nå Digitaliseringsdirektoratet).

Matrikkelen og innsynsløsninga Seeiendom.no er populære tjenester, med mer enn 30 digitale besøk i sekundet. Store verdier er dokumentert i matrikkelen som nasjonalt basisregister, noe som krever høy sikkerhet og investeringer for å holde tritt med den teknologiske utviklinga.

Kartverket som stedsnavnmyndighet

Sjøl om norske stedsnavn er langt eldre enn både tinglysingens 750 år og matrikkelens snart 200 år gamle nummerregister, er Kartverkets inntreden i stedsnavndebatten av nyere dato. På begynnelsen av 1960-tallet var det flere rettsaker om skrivemåten for en del gårdsnavn. Høyesterett ga eierne medhold i at staten ikke hadde lovhjemmel for å vedta dette, men etterlyste samtidig en ny lovhjemmel.

Det tok likevel tretti år før Stortinget vedtok lov om stadnamn, der § 7 satte Kartverket som vedtaksmyndighet. Da hadde Kartverket digitalisert alle stedsnavn fra hovedkartserien Norge 1:50 000 (ca. 340 000 navn) og satte Sentralt stedsnavnregister (SSR) i drift i 1991.

Noen liker fortsatt ikke at staten vedtar hvordan stedsnavn skrives. Husk at lov om stadnamn er en kulturminnelov som verner om immaterielle kulturminner, der historie og språkutvikling vurderes.

Ti på topp innen tinglysing

Mange vurderinger kreves også i tinglysing, særlig på bakgrunn av domstolenes undersøkelsesplikt som kom med tinglysingsloven i 1935. Økt kontrollbehov og dobling i antallet tinglysinger med den økonomiske veksten på 70-tallet, førte til behov for å effektivisere de 87 tingrettene.

Stortinget vedtok i juni 2002 å overføre tinglysingsfunksjonen til Kartverket som et ledd i en større domstolsreform. Den faktiske overføringen pågikk fra mars 2004 til oktober 2007, der et nytt embete ble flytta ca. hver 14. dag. Kartverket henta arkivet med lastebil på fredag. Helga ble brukt til å arkivere pantebøker og etter hvert også konvertere embetene til nytt tinglysingssystem. Påfølgende mandag skjedde tinglysingen hos Kartverket – i nytt system.

Parallelt fikk Kartverket ansvar for sentral tinglysing i borettslagsandeler, tillagt det nye kontoret i Ullensvang. Tidligere lå dette hos forretningsførerne for borettslagene, noe som var ymse regulert.

Så bra ble tinglysingen at Verdensbanken i 2013 rangerte Kartverket blant de ti beste i verden på tinglysing. Etter den tid har tinglysingen tatt flere store skritt, blant annet med digital innsending av dokumenter. Nå blir om lag 70 prosent av alle dokumenter til tinglysing digitalt innsendt.

Skal skape historie i 250 nye år

Kartverkets tre registre – tinglysing, matrikkel og stedsnavn – har altså røtter langt bakover, og er tett knyttet til Norgeshistorien. Vi har gått fra en situasjon der halvparten av gårdene var eid av kirka og mange var leilendinger, til en situasjon der nordmenn enkelt kan dokumentere eierskap til sin eiendom med den verdi det innebærer. Det er ikke tilfelle i alle land i dag.

Så hva er viktigst for å utvikle registrene? Rettslige og teknologiske grep må gjøres for at tinglysingen bedre skal få lagt til rette for at grunnboka besvarer storsamfunnets behov. Matrikkelen må fortsatt moderniseres, slik at flest mulig bruker den som fellesløsning framfor å etablere egne registre. Og stedsnavnregisteret må bidra til bedre saksbehandling og gjøre stedsnavndata mer tilgjengelig.

For Kartverkets eiendomsområde skal utvikles videre. Det skal skapes mer historie om nye finansieringsmodeller, økt samarbeid både internt, med offentlige og med private aktører. Slik skal de neste 250 årene i Kartverkets historie skal handle om regelverksutvikling, modernisering, digitalisering, kunstig intelligens og demokratisk kontroll av data.