Our website only contains limited information in English. Please see our English front page to find shortcuts and the menu to all our English content.

Last updated

Stedsnavn med gamle røtter

Om tinglysing er 700-800 år gammelt og matrikkelens nummerregister også snart er tohundre år gammelt, er de norske stedsnavnene langt eldre. At Kartverket fikk ansvaret for dette, er ikke så rart – for hva er vel et kart uten stedsnavn?

Forfedrene våre hadde behov for å navngi steder, alt etter landskapsformer, hvem som bodde der eller om det var gode steder for beite, fiske eller fangst. Den tradisjonen er blitt ivaretatt av Kartverket: I Sentralt stedsnavnregister (SSR) ligger det godkjente stedsnavnet «Åsen der gofar skaut bjørnen» i Vennesla.

Stedsnavn-land-utvikling-kart-FOTO_-Andrey_Popov.jpg
VIKTIGE NAVN: Lov om stadnamn fastslår at Kartverket er myndighet på dette området, for hva er vel et kart uten stedsnavn? Foto: Andrey Popov/ Most Photos

Andre kuriøse stedsnavn har kommet som en følge av at dansk skriftspråk lenge ble brukt, og at embetsmennene ikke alltid forsto lokale forhold. Markskillebekken markerte skillet mellom fire gårder i Oslo. Danske embetsmenn tolka det som Makrellbekken, noe som fortsatt er navnet.

Stedsnavn hadde også en viktig plass under kartleggingen vår: Et kart uten navn forteller jo langt mindre enn et med navn. Og derfor ble det også viktig å finne ut hvordan stedsnavn skulle skrives.

Norske etternavn i europeisk særstilling

Helt fram til forrige århundreskifte var stedsnavn basert på dansk-norsk normering av skriftspråket. Bokverket Norske Gaardnavne (Oluf Rygh m.fl., utgitt 1897–1936) var og er et sentralt verk.

Stedsnavn-Oluf-Rygh.jpg
NORSKE GAARDNAVNE: Oluf Rygh var initativtaker til det viktige verket om norske stedsnavn.

I 1913 ble man enige om å bruke mer nynorsk normering, hvor man skulle følge lokal uttale, men med en del fellesformer, blant anna vatn, botn, skjer og sæter. Derfor het det lenge Sognsvatn i Oslo. Kolbotn fikk skrivemåten endra i 1923, fra tidligere Kullebunden, mens det ble uttalt «kølabånn».

Lov om personnavn i 1923 fastslo at alle skal ha et slektsnavn, og at navnet skal ha én skrivemåte. Mange tok i bruk stedsnavn som etternavn, noe som setter Norge i ei særstilling i Europa: Det er få land i Europa hvor så mange har gårds- eller bruksnavn som etternavn.

Men dette har i nyere tid samtidig ført til stor uenighet om skrivemåten av stedsnavn: Rundt 1960 var det flere kontroverser knytta til skrivemåten av en del gårdsnavn rundt Oslofjorden. Høyesterett ga eierne medhold, og fastslo at staten ikke hadde lovhjemmel for å bestemme skrivemåten. Høyesterettsjustitiarius Terje Wold etterlyste i et særvotum en ny lovhjemmel.

Kartverket som stedsnavnmyndighet

Stadnamnutvalget ble oppnevnt i 1979, og la fram en NOU (Norges offentlige utredninger) i 1983. Stortinget vedtok lov om stadnamn i 1990. Da hadde Kartverket for lengst digitalisert alle stedsnavn fra hovedkartserien Norge 1:50 000 (ca. 340 000 navn, også utgitt som 3-binds navneregister for Forsvaret). I 1990–91 ble disse samla i Sentralt stedsnavnregister (SSR), som ble satt i drift i 1991.

Stedsnavn-Kolbotn.jpg
KØLABÅNN: Kolbotn fikk skrivemåten endra i 1923, fra tidligere Kullebunden.

Lov om stadnamn § 7 satte Kartverket som vedtaksmyndighet: «Statens kartverk vedtek skrivemåten av gardsnamn, bruksnamn, seternamn, naturnamn, namn på reinbeitedistrikt, namn på statlege anlegg o.l. dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.» Blant anna skal det tas spesielt hensyn til samiske og kvenske stedsnavn.

Samtidig er lov om stadnamn en kulturminnelov: Stedsnavn er immaterielle kulturminner, noe som betyr at de har et eget vern. Noen liker ikke at staten blander seg opp i hvordan lokale stedsnavn skrives. Men det handler om kulturminner, historie og språkutvikling, der det er mange hensyn å ta.

Share
XPPT