Stedsnavn med gamle røtter

Forfedrene våre hadde behov for å navngi steder, alt etter landskapsformer, hvem som bodde der eller om det var gode steder for beite, fiske eller fangst. Den tradisjonen er blitt ivaretatt av Kartverket: I Sentralt stedsnavnregister (SSR) ligger det godkjente stedsnavnet «Åsen der gofar skaut bjørnen» i Vennesla.

Andre kuriøse stedsnavn har kommet som en følge av at dansk skriftspråk lenge ble brukt, og at embetsmennene ikke alltid forsto lokale forhold. Markskillebekken markerte skillet mellom fire gårder i Oslo. Danske embetsmenn tolka det som Makrellbekken, noe som fortsatt er navnet.

Stedsnavn hadde også en viktig plass under kartleggingen vår: Et kart uten navn forteller jo langt mindre enn et med navn. Og derfor ble det også viktig å finne ut hvordan stedsnavn skulle skrives.

Norske etternavn i europeisk særstilling

Helt fram til forrige århundreskifte var stedsnavn basert på dansk-norsk normering av skriftspråket. Bokverket Norske Gaardnavne (Oluf Rygh m.fl., utgitt 1897–1936) var og er et sentralt verk.

I 1913 ble man enige om å bruke mer nynorsk normering, hvor man skulle følge lokal uttale, men med en del fellesformer, blant anna vatn, botn, skjer og sæter. Derfor het det lenge Sognsvatn i Oslo. Kolbotn fikk skrivemåten endra i 1923, fra tidligere Kullebunden, mens det ble uttalt «kølabånn».

Lov om personnavn i 1923 fastslo at alle skal ha et slektsnavn, og at navnet skal ha én skrivemåte. Mange tok i bruk stedsnavn som etternavn, noe som setter Norge i ei særstilling i Europa: Det er få land i Europa hvor så mange har gårds- eller bruksnavn som etternavn.

Men dette har i nyere tid samtidig ført til stor uenighet om skrivemåten av stedsnavn: Rundt 1960 var det flere kontroverser knytta til skrivemåten av en del gårdsnavn rundt Oslofjorden. Høyesterett ga eierne medhold, og fastslo at staten ikke hadde lovhjemmel for å bestemme skrivemåten. Høyesterettsjustitiarius Terje Wold etterlyste i et særvotum en ny lovhjemmel.

Kartverket som stedsnavnmyndighet

Stadnamnutvalget ble oppnevnt i 1979, og la fram en NOU (Norges offentlige utredninger) i 1983. Stortinget vedtok lov om stadnamn i 1990. Da hadde Kartverket for lengst digitalisert alle stedsnavn fra hovedkartserien Norge 1:50 000 (ca. 340 000 navn, også utgitt som 3-binds navneregister for Forsvaret). I 1990–91 ble disse samla i Sentralt stedsnavnregister (SSR), som ble satt i drift i 1991.

Lov om stadnamn § 7 satte Kartverket som vedtaksmyndighet: «Statens kartverk vedtek skrivemåten av gardsnamn, bruksnamn, seternamn, naturnamn, namn på reinbeitedistrikt, namn på statlege anlegg o.l. dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.» Blant anna skal det tas spesielt hensyn til samiske og kvenske stedsnavn.

Samtidig er lov om stadnamn en kulturminnelov: Stedsnavn er immaterielle kulturminner, noe som betyr at de har et eget vern. Noen liker ikke at staten blander seg opp i hvordan lokale stedsnavn skrives. Men det handler om kulturminner, historie og språkutvikling, der det er mange hensyn å ta.