Kvinnenes inntog i Kartverket

Damene som klargjorde og brettet de ferdigtrykte kartene – falserskene – kom til en arbeidsplass med atskilte roller for kvinner og menn. Kartverket med sin militære oppmålingstradisjon og tekniske kompetanse blant ingeniørene, var nemlig i hovedsak en arbeidsplass forbeholdt menn.

– Ingen menn utførte den jobben, sier Gerd, tilbake ved sin gamle arbeidsplass på Kartverkets hovedkontor.

Det monumentale statsbygget er nå som da omkranset av furuskog. Men innvendig er Kartverket knapt til å gjenkjenne for den pensjonerte falsersken:

Det digre lokalet der «klargjøringa» lå, er inndelt i kontorer med nye navneskilt. Før dominerte falsemaskinen og dens konstante industrielle dunkelyder. Nå råder kontorlandskapets stillhet.

Stor kartproduksjon

Ifølge boken «Med kart skal landets bygges» var Norges Geografiske Oppmåling (NGO – senere Kartverket) i 1985 i stand til å produsere rundt 1,2 millioner ferdige kart årlig, i tillegg til andre trykksaker. Ytelsen kunne komme opp i 13 000 trykk per time. Trailere med papir kom fra Carl Emil papirfirma.

– Kartene kom i bunker til damene som sto og brettet. Trykkeriet lå i samme rom som klargjøringa, men var atskilt med vegger. Der var det menn. Maskinen trykte norske kart som kom til oss. Det var turkart, og dem vi solgte mest av var Norge 1:50 000, sier hun.

Sistnevnte er hovedkartserien til Norge, en periode trykket i én sivil og én militær utgave. De ble plassert i Stahl falsemaskin fra Tyskland for falsing.

Brett på brett

– Hva innebar det å være falserske?

– Vi skar til kartene i aktuell størrelse, og la hvert enkelt i en plate i falsemaskinen. Da var vi påpasselig mot luftinnsig, som kunne medføre at arkene hang seg fast. Etter valgt brettemetode, gikk arket over i riktig lomme.

Maskinen gikk som en «L», der brettekniven var bakerst. Mens kniven brettet, tok falserskene bort ark som ble skjært av.

– Kanskje tok vi en brett for hånd om ikke maskinen klarte det. Vi var glade når vi fikk det til, slik at det ble beint. Deretter pakket vi kartene, og satte på merkelapper, forteller hun.

Hun synes likevel ikke at arbeidet var ensformig.

– Vi gjorde mye forskjellig, avhengig av hvor mye kart vi fikk inn. Faslemaskinen tok smått og stort. Det gikk på et blunk når vi hadde stilt den inn riktig. Klargjøring, å lage hefter og slikt, kom i tillegg. Hefter om norsk fauna var en gjenganger. Det var ganske mye salg når det kom nye kart. De måtte ut før jul, minnes hun.

Spesialbestillinger

Av og til fikk de spesialbestillinger. Før det kom ferdige fylkeskart, lagde damene fylkeskart for hånd ved å sette sammen flere distriktkart.

– Da måtte vi få dem til å stemme helt, og krympet sømmene med et strykejern for å få dem presise. Det var mye jobb. Enkelte fylkeskartkontor hadde dette kartet som de markerte på, forklarer hun.

Kartverket hadde også trykking og skjæring av kart til Forsvaret.

– De skulle ikke brettes, men måtte være plane. Da kom de og hentet kartene på paller. Det var også andre som ønsket plane kart for å ha på veggen, noe som ble solgt direkte fra kartsalget. Der kunne man også kjøpe atlas, men disse lagde ikke vi, forteller hun.

Gerd trivdes godt i jobben ved falsemaskinen.

– Det var gode arbeidsforhold. Jobben satt i hendene, var forutsigbar og med hyggelige kolleger. Jeg visste hva jeg skulle gjøre når jeg kom på jobb. Vi damene hadde også fast plass i kantina: Gutta spiste som regel på pauserommet på trykkeriet, humrer hun.

Fra NGO til kartverk

Gerd jobbet på et privat bokbinderi før Norges Geografiske Oppmåling, som ble Statens kartverk ved sammenslåingen med Sjøkartverket i 1986. Kong Olav la ned grunnsteinen for NGOs nye bygg i Hønefoss 14. mars 1978, og etatens nye lokaler var innflyttingsklare i 1980.

Gerd begynte etter flyttingen til Hønefoss. Mannen hennes, Steinar Dalbu, jobbet i NGOs avdeling for geodesi med arbeidssted Oslo.

– Steinar begynte i 1961 som oppmåler og reiste rundt i hele Norge om sommeren. Arbeidet var en viktig brikke som la grunnlaget for kartene. Det var flest menn som jobbet der, for det var en reisende jobb, sier Gerd.

Da NGO flyttet til Hønefoss, fikk han med seg kona ut av Oslo, både til ny jobb og nytt hus i Ringerike.

– Vi måtte flytte på landet. Det var uvant til å begynne med, men jeg syntes det var fint her.

Nå fyller Gerd 80 år samtidig som Kartverket jubilerer med sine ærverdige 250 år.

– Tiden har gått så fort! Jeg trivdes veldig godt. Jeg var faktisk lei meg for å slutte i Kartverket, avslutter Gerd Inger Dalbu mens hun skuer utover det som var hennes arbeidsplass i tjue år.