Adressenavn, adressetilleggsnavn (bruks-, bygnings- og institusjonsnavn), matrikkeladressenavn og navn på kretser er alle stedsnavn etter definisjonen i lov om stadnamn § 2.

Med unntak av adressetilleggsnavn etter matrikkelforskriften § 54 første ledd og enkelte kretsnavn, er det kommunen selv som velger navn som skal brukes til adresse, mens skrivemåten fastsettes ut fra regelverket
i lov om stadnamn. Hovedregelen for skrivemåten av stedsnavn er nedfelt i lov om stadnamn § 4, hvor det heter:

Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For kvenske stadnamn skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for kvensk. Skogfinske stadnamn på Austlandet følgjer norske rettskrivingsprinsipp.

Når det same namnet er brukt om ulike namneobjekt på den same staden, skal den skrivemåten som er brukt for det namneobjektet namnet opphavleg vart brukt om, som hovudregel vere retningsgivande for skrivemåten for dei andre namneobjekta. Dette gjeld ikkje i dei tilfella der det opphavlege namnet på namneobjektet er eit bruksnamn med ein skrivemåte som er fastsett av grunneigaren. To eller fleire skriftformer av same namn på det same namneobjektet kan fastsetjast som sidestilte dersom eitt eller fleire av desse vilkåra er oppfylte:

a) det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde
b) to eller fleire skriftformer av namnet er vel innarbeidde
c) det er sterk lokal interesse for to eller fleire av formene

Det er viktig at valg av navn kommer på plass så raskt som mulig i en adresseringsprosess. Spesielt da det i noen tilfeller kan være nødvendig å reise formell navnesak. Arbeidet med innsamling og registrering av aktuelle stedsnavn til bruk i adresseringen bør derfor starte så tidlig som mulig, gjerne før den endelige inndelingen av adresseparsellene er bestemt når det gjelder adressenavn.

Ved valg av stedsnavn i adressesammenheng må det avklares om disse navnene allerede er i bruk i offentlig sammenheng i en annen funksjon (som naturnavn, gårds- eller bruksnavn o.l.). Dersom slike eksisterende navn eller hovedledd skal benyttes, er det viktig å være klar over følgende:

1. Dersom det er gjort vedtak om skrivemåten etter lov om stadnamn, skal den vedtatte skrivemåten brukes i adressenavnet, eventuelt tilpasses en sammensetningsform i samsvar med bøyningen av det vedtatte navnet, for eksempel Brekkesvingen med utgangspunkt i Brekka, Viksvegen med utgangspunkt i Vika. Stedsnavntjenesten gir råd om riktige sammensetningsformer, se kap. 6.5.
2. Dersom det ikke er gjort vedtak om skrivemåten, men navnet ellers var i offentlig bruk pr. 1.7.1991 (da lov om stadnamn trådte i kraft), kan «offentlege organ (...) halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak», jf. lovens § 9 tredje ledd. Om disse navnene/skriftformene finnes i Sentralt Stadnamnregister (SSR), vil de ha status godkjent. Det er likevel svært viktig at det gjøres en vurdering av disse «godkjente» skriftformene, vurdert opp mot lovens intensjon og regelverk for skrivemåten. For eksempel kan det stå Vollslykkja på navneenhetsplassen i SSR, mens Økonomisk kartverk kan ha skrivemåten Woldsløkken. I slike tilfeller er skrivemåten som er brukt på navneenhetsplassen i SSR retningsgivende for hvilken skrivemåte som bør brukes, jf. § 15 siste ledd i forskrift til lov om stadnamn:

"Når eit namn ikkje er behandla etter reglane i lov om stadnamn, og to eller fleire skrivemåtar av namnet på same språk er i offentleg bruk og er registrerte i Sentralt stadnamnregister (SSR) som godkjende skrivemåtar, bør ein i offentleg bruk velje den skrivemåten som er brukt på namneeiningsplassen i SSR".

Dersom det er tvil om hvilken skrivemåte som bør brukes, kan stedsnavntjenesten rådspørres, eller det kan reises navnesak for å få vedtatt én skrivemåte. Det er ellers svært uheldig om det gjøres et valg av en «godkjent» skrivemåte for et adressenavn, som ved et senere vedtak i navnesak får en endret skrivemåte.

Er det ønske om en skrivemåte som ikke finnes fra før som «godkjent», må det reises navnesak for å avklare om dette er mulig.

Dersom en vil velge helt nye navn i adresseringen, må det i utgangspunktet reises navnesak for å få bestemt skrivemåten. Om unntak, se kap. 6.5

Som nevnt ovenfor kan stedsnavntjenesten rådspørres om valg av skrivemåter og ellers i spørsmål om rettskriving. Dessuten fins mye veiledning på Språkrådets nettsider (www.sprakradet.no) under rettskriving og ordbøker; blant annet om:

• historiske navn – kong Håkon eller Haakon?
• om aksenttegn – akutt aksent: André, allé, grav aksent: Genève, òg (=også), cirkumfleks: Rhône, fôr (=dyrefôr)
• om apostrof – ikke apostrof ved Astrids veg, med ved Vesaas’ veg
• om stor eller liten forbokstav – ikke Olavs Veg, men Olavs veg
• om forkortinger, se også kap. 12.1.

Merk ellers den norske språkregelen om at stedsnavn i bestemt form vanligvis mister bestemthetsendelsen ved sammensetning med et nytt navneledd. For eksempel heter det Nesodden, men Nesoddtangen, Vålerenga, men Vålerengtunnelen, Oslofjorden, men Oslofjordtunnelen. Merk også bruk av s-fuge og a-fuge som i Lærdalstunnelen og Gudvangatunnelen.

Videre vil Hesselbergsvegen til vanlig angi at vegen ender ved Hesselberg, men Hesselbergs veg forteller at det er personen Hesselberg som er kilden for adressenavnet. Og Lammers’ gate har sin bakgrunn i personen Lammers, mens Lammers gate kommer av personen Lammer (uten -s).

Lov om stadnamn § 5 angir hvem som kan reise navnesak. Om vedtaksmyndigheten heter det videre:

Kommunen gjer vedtak om skrivemåten av offisiell adresse og av namn på tettstader, grender, kommunale gater, vegar, torg, bydelar, bustadfelt, anlegg o.l. Fylkeskommunen gjer vedtak om skrivemåten av namn på fylkeskommunale anlegg o.l.

Kartverket gjer vedtak om skrivemåten av andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.

I § 6 er det nærmere regler om saksbehandlingen, blant annet om hvem som har uttalerett og om tilråding fra stedsnavntjenesten. Se ellers kap. 17.7.1 pkt. 6 hvor prosessen er nærmere angitt.

Som det fremgår ovenfor i § 4 er det viktig i en navnesak å få avklart hvilket navneobjekt navnet opprinnelig ble brukt for. Etter § 8 i forskrift til lov om stadnamn, skal skrivemåten i denne funksjonen vedtas først. Og siden gårdsnavn/bruksnavn/naturnavn o.l. ofte vil være mer opprinnelig i forhold til en bruk i adressesammenheng, er det nødvendig å foreta en slik avklaring før skrivemåten av navnet i adressesammenheng kan vedtas av kommunen. Uttalelsen fra stedsnavntjenesten må tillegges avgjørende vekt når det gjelder hva som er den opprinnelige bruken av navnet.

Før kommunen gjør vedtak om adressenavn, skal den regionale stedsnavntjenesten få navneforslagene til uttalelse i samsvar med § 6 første ledd, siste punktum i lov om stadnamn. Skrivemåter som stedsnavntjenesten finner uproblematiske i forhold til reglene i loven, trenger ikke behandles som formell navnesak, se kap. 6.5 nedenfor.

Stedsnavntjenesten kan også gi råd om valg av adressenavn.

Navn på kontaktpersoner, adresser, mv. for stedsnavntjenestens avdelinger finnes på Språkrådets nettsider (www.sprakrad.no) under tema stedsnavn).

Alle vedtak om skrivemåten av stedsnavn skal etter § 12 i lov om stadnamn meldes til SSR av det organet som har gjort vedtaket, og etter rutiner fastsatt i lov om stadnamn (inntil videre til vedkommende fylkeskartkontor i Kartverket).

Stedsnavn som tas i bruk som adressenavn uten formelt vedtak om skrivemåten, skal også meldes til SSR. Når vedtatte navn brukes som forledd i for eksempel -vegen, er det ikke nødvendig å gjøre nytt vedtak, men sammensetningsmåten (for eksempel om det skal være ‑s) bør vurderes av stedsnavntjenesten.

Alle adresseparseller skal tildeles eget adressenavn som er unikt innenfor en kommune, eventuelt innenfor et felles adresseringsområde. Inntil adressenavnet er fastsatt, kan adressekoden brukes som adressenavn (og angis f.eks. Veg 2335). Adressenavn tildeles kun i ett språk (norsk, samisk eller kvensk). Dette er i første rekke knyttet til en sikkerhetsmessig vurdering ved kun ett navn på en adresseparsell.

Adressenavnet er viktig sammen med adressenummeret, fordi det er det konkrete og synlige uttrykket for adressen. En må derfor legge vekt på å få til gode og varige navn. Det er erfaring for at enkelte navn er mer populære enn andre blant forslagsstillere, saksbehandlere og beslutningstakere. Det må derfor pekes på at § 3 i lov om stadnamn inneholder et navnevern. Det kan sette en geografisk grense for hvor langt vi kan bruke former av gode stedsnavn i adressenavnene.

Ved valg av navn bør følgende prinsipper gjelde:

• Navnet må passe inn i et samordnet system for adressering
• Navnet bør bygge på og føre videre den lokale navnetradisjonen
• Navnet bør passe på stedet
• Navnet bør ikke virke støtende eller komisk
• Navnene bør være varierte
• Navnet bør være lett å skrive, lese og uttale
• En bør unngå å bruke navn på nålevende personer, og det bør helst gå 5–10 år etter en persons død før navnet eventuelt tas i bruk. Navn på personer fra nyere tid skrives slik personen selv skrev det. Generelt tilrådes tilbakeholdenhet i bruk av personnavn.
• Kategorinavn (konsentrasjon av betydningsgrupper) kan brukes når det synes tjenlig, men denne navngivingsmåten får lett et stereotypt preg og bør ikke overdrives.

Nærmere råd om god navnepraksis finner en i Adresser og stadnamn Del 2: Stadnamn i offentleg og privat bruk.

Adressenavn bør fastsettes ut fra hensynet til at de skal være varige og overleve omskiftinger. Det er kostnadskrevende, og ofte vanskelig, å endre et innarbeidet adressenavn. En bør derfor unngå adressenavn som er knyttet til tidsbestemte, politiske forhold, til nålevende personer, og liknende.

En bør også unngå navn som – ut fra aktuelle markedsføringshensyn – forbindes med et bestemt eierskap av en bebyggelse eller liknende i området, f.eks. firmanavn. Hvis et slikt firma endrer navn eller flytter fra bebyggelsen, vil adressenavnet ofte være lite hensiktsmessig for nye brukere.

Det samme gjelder for spesielle prosjektnavn, navn på borettslag mv. For å unngå at slike navn uoffisielt tas i bruk, bør kommunene aktivt være ute i god tid med adressetildelingen, og understreke at det er denne som bør benyttes også i markedsførings­sammenheng. Historiske navn, eldre stedsnavn eller andre navn som forteller om stedets kulturhistorie, vil derimot være navn som gjerne kan brukes som utgangspunkt for navngiving.

Det er åpnet for at vegadresser kan ha et adressetilleggsnavn som inngår i den offisielle adressen, etter matrikkelforskriftens § 54. Dette gjelder for gårdsbruk, særlig kjente institusjoner eller bygninger, eller for grender, boligfelt, hyttefelt, mv. Bakgrunnen for dette er blant annet et ønske om å kunne ta vare på stedsnavn av kulturvernmessig verdi, slik at de kan komme i vanlig bruk som en del av den offisielle adressen.

Adressetilleggsnavnet er et tillegg til vegadressen med adressenavn og adressenummer.

I matrikkelforskriftens § 54 første ledd heter det:

«Når adressen gjelder et gårdsbruk, kan den som har hjemmel til eiendommen som eier, kreve at den offisielle adressen også skal omfatte gårdens bruksnavn, dersom navnet faller språklig og geografisk sammen med et nedarvet stedsnavn, jf. lov om stadnamn.»

I lov om stadnamn § 2 bokstav c er bruksnavn definert som: «namn på eigedom med eitt eller fleire bruksnummer eller festenummer under eit gardsnummer».

Nedarvet stedsnavn er definert i samme paragraf bokstav d som: «stadnamn som munnleg eller skriftleg er overlevert frå tidlegare generasjonar».

Dette er altså noe eieren av gårdsbruk kan kreve, men det er kommunen som ellers avgjør om vilkårene for å få et slikt adressetilleggsnavn er til stede. Noe skjønnsmessig vurdering må her utøves. Med gårdsbruk menes ikke nødvendigvis at vanlig gårdsdrift utøves på det aktuelle tidspunkt. Det kan videre tenkes at slik tilleggsadresse bør kunne tildeles en vegadresse til det opprinnelige gårdstunet som nå kun utgjør ei vanlig boligtomt. Hovedføringen må her være den kulturvernmessige verdien knyttet til gårdens bruksnavn.

Ved vurdering om et bruksnavn er et nedarvet stedsnavn er hovedregelen at det må være i aktiv daglig bruk som navn på gårdsbruket. Videre forutsettes det at navnet er ”munnleg eller skriftleg overlevert frå tidlegare generasjonar”. Uformelle navn, såkalte daglignavn, som er brukt i samsvar med den lokale tradisjonen, men som ikke er identiske med de offisielle bruksnavna som er registrert i offentlige registre, kan også godkjennes, jf. § 8 i forskrift om stadnamn, iverksatt 23.05.2017. Slike daglignavn må da i tilfelle registreres i SSR og matrikkelen i tillegg til de offisielle bruksnavna. Også nyere navn kan også godkjennes som nedarvede stedsnavn etter en kulturvernmessig vurdering av navnet. I den vurderingen vil kilder som matrikkelutkastet fra 1950, offentlige kart og dokumenter og muntlig tradisjon være aktuelle. 

Også gårdsbruk av ny dato vil kunne tilordnes adressetilleggsnavn dersom det eksisterende nedarvete navnet på stedet benyttes som bruksnavn, for eksempel navnet på det aktuelle markstykket eller den aktuelle naturformasjonen. Det ligger derfor til rette for at bruksnavn som faller språklig og geografisk sammen med et nedarvet stedsnavn skal kunne tildeles som adressetilleggsnavn uavhengig av når gårdsbruket ble en selvstendig matrikkelenhet, for eksempel husmannsplasser og nyrydningsbruk. Jf. § 8 i forskrift om stadnamn, iverksatt 23.05.2017.

Er det tvil om et bruksnavn kommer inn under betegnelsen nedarvet stedsnavn, vil stedsnavntjenesten i Språkrådet kunne gi råd om dette.

Det er Kartverket som i utgangspunktet vedtar skrivemåten av disse bruksnavnene, jf. § 8 og § 5, tredje ledd i lov om stadnamn, samt kommentarer til § 5 i lov om stadnamn i

Rettleiing til forskrift om skrivemåten m.m. av stadnamn:

«Kommunane skal dessutan ha ansvaret for vedtak om skrivemåte for alle namn som skal brukast som offisiell adresse med unntak av bruksnamn. Desse skal få si skriftform i samsvar med § 8, jf. § 4 andre ledd» (Ved lovendring også § 6).

Her er det viktig å merke seg lovens § 6 andre ledd:

«I saker om skrivemåten av nedervde bruksnamn har eigaren rett til å fastsetje skrivemåten dersom han kan dokumentere at den ønskte skrivemåten har vore i offentleg bruk som bruksnamn. Skrivemåten av bruksnamnet kan i desse tilfella vedtakast utan høyring etter første ledd. Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal i alle andre tilfelle vere retningsgivande for skrivemåten av bruksnamn som er identisk med gardsnamnet.»

Bruksnavn vil inntil videre finnes i matrikkelen og i noen grad i SSR.

På sikt skal SSR være originalbasen for lagring og forvaltning også av bruksnavn. Andre nyttige kilder for informasjon om bruksnavn kan være Matrikkelutkastet fra 1950 og O. Ryghs Norske Gaardnavne som begge fins under Dokumentasjonsprosjektet: www.dokpro.uio.no

I forskriftens § 54 andre ledd heter det:

«Når adressen gjelder en særlig kjent institusjon eller bygning, kan kommunen på anmodning fra den som har hjemmel til eiendommen som eier, fastsette at den offisielle adressen også skal omfatte et navn på institusjonen eller bygningen når kommunen finner at allmenne hensyn taler for dette.»

Her er det kommunen selv som avgjør om et slikt tilleggsnavn skal benyttes, og vedtar skrivemåten av dette. I merknadene til lovens § 21 fjerde avsnitt er det uttalt at «kommunen må i begge tilfella (bruksnavn og bygnings- eller institusjonsnavn) på fritt grunnlag vurdere eit eventuelt framlegg frå eigar om å endre eller slette adressenamn opp mot omsyn som taler mot ei slik endring.» Ut fra dette har kommunen på eget initiativ, og etter samtykke fra hjemmelshaver, mulighet til å vedta at navn på bygning eller institusjon skal inngå i den offisielle adressen, når kommunen finner dette hensiktsmessig i en adresseringssammenheng.

Om allmenne hensyn taler for at et slikt tilleggsnavn innføres, bør vurderes ut fra følgende forhold:

• Hvor kjent er institusjonen eller bygningen?
• Vil navnet naturlig bestå selv om dagens virksomhet bytter navn eller flytter? Og hvor stor er sannsynligheten for dette?
• Vil navnet gjøre det lettere å finne fram?

Eksempler på slike navn kan være: Rådhuset, Fylkeshuset, Ibsenhuset, Universitetet i Stavanger.

I forskriftens § 54 tredje ledd heter det:

«Kommunen kan tildele adresser innenfor mindre grender, bolig- eller hyttefelt eller andre avgrensede områder et felles adressetilleggsnavn.»

Kommunen kan gi adresseobjekter i et boligfelt, grendelag eller et liknende mindre avgrenset område et felles adressetilleggsnavn. Skrivemåten fastsettes etter reglene i lov om stadnamn.

Ved å benytte denne formen for adressetilleggsnavn kan kommunen imøtekomme innbyggeres ønske om bruk av adressenavn med svært lokalt tilsnitt. Ved en slik løsning unngår en at adresseparsellens lengde bestemmes ut fra ønske om bruk av lokale navn, som f.eks. grende- og boligfeltsnavn. Ved å benytte adressetilleggsnavn kan en gjennomgående adresseparseller, som kun deles der det er geografisk naturlig. Denne løsningen ivaretar et viktig kulturvernmessig aspekt – som samtidig forhindrer et svært uheldig og uhensiktsmessig adressesystem med mange korte adresseparseller.

Tildeling av adressetilleggsnavn etter første og andre ledd går foran tildeling etter tredje ledd. Adressetilleggsnavn tildelt etter første eller andre ledd vil derfor erstatte et eventuelt tidligere tildelt felles adressetilleggsnavn etter tredje ledd for vedkommende adresseobjekt. Eventuelle andre adresseobjekt innenfor området beholder adressetilleggsnavnet for det aktuelle området.

1. Adressetilleggsnavnet hentes fra Sentralt stedsnavnregister (SSR)

2. Hvis navnet ikke ligger i SSR, må Kartverket kontaktes for innlegging

3. Vedtatte skrivemåter skal brukes.

4. Hvis det ikke er gjennomført navnesak, og flere skrivemåter er lagt inn i SSR som godkjente skrivemåter, bør skrivemåten på navneenhetsplassen i SSR brukes, (jf. forskrift til lov om stadnamn § 15 siste ledd).

5. Om nødvendig tas det opp navnesak for å få fastsatt skrivemåten.

6. Løse tillegg for retning, størrelse osv. (Østre, Store osv.) skal tas med hvis de er en del av navnet (dvs. gjenfinnes i matrikkelen eller SSR / samsvarer med den lokale navnebruken). De plasseres da som hovedregel foran hovednavnet i samsvar med vanlige normeringsregler for norsk. Andre tilleggsord (gård osv.) skal som hovedregel ikke brukes med mindre de er gitt som en del av navnet. Merk likevel unntaksregelen som gir eier rett etter lov om stadnamn § 6 andre ledd om selv å fastsette skrivemåten for bruksnavnet under visse forutsetninger.

7. «Daglignavn» som Kartverket har akseptert i tillegg til formelt bruksnavn (se 6.7.1), kan eier eventuelt kreve som adressetilleggsnavn.

8. Er adressetilleggsnavnet på flere enn 25 posisjoner, skal det ved tildelingen også fastsettes en forkortelse for navnet som i alle sammenhenger kan brukes i stedet for adressetilleggsnavnet. Dette fremgår av § 54 femte ledd. Det gjelder adressetilleggsnavn tildelt etter første, andre og tredje ledd.

Begrunnelse:

• Skrivemåten av adressetilleggsnavna reguleres i lov om stadnamn. Intensjonene i loven må derfor ligge til grunn for skrivemåten av adressetilleggsnavna
• Bruksnavn i funksjon som adressetilleggsnavn er offentlig bruk. SSR er primærdatabasen for stedsnavn i offentlig bruk.
• Retten til å ta inn adressetilleggsnavna som del av offentlig adresse er motivert ut fra kulturvernhensyn, det vil si primært vern av selve hovednavnet.

Er det spørsmål knyttet til dette, ta kontakt med stedsnavntjenesten i Språkrådet.

Hvis det er flere hjemmelshavere til en eiendom, eier disse eiendommen sammen i et såkalt tingsrettslig sameie. De rettslige forholdene rundt et sameie er regulert i sameieloven av 18. juni 1965 nr. 6. Det følger av sameieloven § 4 første ledd at det er tilstrekkelig med et vanlig flertall blant sameierne om det skal kreves et adressetilleggsnavn eller ikke. Med andre ord er det et vanlig flertall blant sameierne som bestemmer.

Adressetilleggsnavnet nevnes før vegadressen i presentasjon av offisielle adresser. I løpende tekst vil dette da eksempelvis se ut som følger:

Tveit, Fjellveien 25 – hvor Tveit er bruksnavn for et gårdsbruk.

Etter matrikkelforskriften § 56 er de offisielle kretsene:

• Kommune
• Grunnkrets
• Valgkrets
• Kirkesokn
• Tettsted
• Postnummerområde

Det er også anledning for kommunene å forvalte andre kretser eller soner i matrikkelen de måtte ha behov for, f.eks. skolekretser, bydelskretser mv. I så fall kan kommunen også tildele navn innenfor disse kretstypene.

I hovedsak gjelder samme regler og føringer ved valg og skrivemåte av kretsnavn, som for adressenavn og andre stedsnavn i adressesammenheng, se ovenfor.

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for valg av navn og skrivemåte for kommuner (§ 3 i Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)) og Den norske kirke ved bispedømmerådene tilsvarende for kirkesokn (§ 2 i Lov om Den norske kirke (kirkeloven), og brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til bispedømmene ved-rørende delegering datert 19.07.1996). Kommunene har ansvaret for valg av navn på valgkretser, Statistisk sentralbyrå har tilsvarende for grunnkrets og tettsted, og Posten Norge tilsvarende for postnummerområde. Skrivemåten for de sistnevnte fastsettes av Kartverket etter reglene i lov om stadnamn.

Alle matrikkeladresser bør ha et tilleggsnavn som inngår i den offisielle adressen. Om det ikke er gitt adressetilleggsnavn som bruks-, bygnings- eller institusjonsnavn etter matrikkelforskriften § 54 første eller andre ledd, bestemmer kommunen etter matrikkelforskriften § 55 tredje ledd hvilke matrikkeladressenavn som kan benyttes innenfor nærmere angitte geografiske områder (polygoner). Bruken av et slikt tilleggsnavn til matrikkeladressen er i de fleste tilfeller nødvendig for å finne fram til adressen, da selve matrikkeladressen med bare gårds- og bruksnummer, og ev. festenummer, ofte vil være ukjent og i mange sammenhenger heller ikke benyttes.

Det bør her velges navn som allerede er i offentlig bruk og er vel kjent på stedet som natur- eller kulturnavn. Navn som allerede er i bruk som gårds- eller grendenavn, vil ofte kunne være aktuelle å benytte også som matrikkeladressenavn.

For nærmere veiledning om matrikkeladresser: Se kap.10.