I matrikkelforskriftens § 54 første ledd heter det:
«Når adressen gjelder et gårdsbruk, kan den som har hjemmel til eiendommen som eier, kreve at den offisielle adressen også skal omfatte gårdens bruksnavn, dersom navnet faller språklig og geografisk sammen med et nedarvet stedsnavn, jf. lov om stadnamn.»
I lov om stadnamn § 2 bokstav c er bruksnavn definert som: «namn på eigedom med eitt eller fleire bruksnummer eller festenummer under eit gardsnummer».
Nedarvet stedsnavn er definert i samme paragraf bokstav d som: «stadnamn som munnleg eller skriftleg er overlevert frå tidlegare generasjonar».
Dette er altså noe eieren av gårdsbruk kan kreve, men det er kommunen som ellers avgjør om vilkårene for å få et slikt adressetilleggsnavn er til stede. Noe skjønnsmessig vurdering må her utøves. Med gårdsbruk menes ikke nødvendigvis at vanlig gårdsdrift utøves på det aktuelle tidspunkt. Det kan videre tenkes at slik tilleggsadresse bør kunne tildeles en vegadresse til det opprinnelige gårdstunet som nå kun utgjør ei vanlig boligtomt. Hovedføringen må her være den kulturvernmessige verdien knyttet til gårdens bruksnavn.
Ved vurdering om et bruksnavn er et nedarvet stedsnavn er hovedregelen at det må være i aktiv daglig bruk som navn på gårdsbruket. Videre forutsettes det at navnet er ”munnleg eller skriftleg overlevert frå tidlegare generasjonar”. Uformelle navn, såkalte daglignavn, som er brukt i samsvar med den lokale tradisjonen, men som ikke er identiske med de offisielle bruksnavna som er registrert i offentlige registre, kan også godkjennes, jf. § 8 i forskrift om stadnamn, iverksatt 23.05.2017. Slike daglignavn må da i tilfelle registreres i SSR og matrikkelen i tillegg til de offisielle bruksnavna. Også nyere navn kan også godkjennes som nedarvede stedsnavn etter en kulturvernmessig vurdering av navnet. I den vurderingen vil kilder som matrikkelutkastet fra 1950, offentlige kart og dokumenter og muntlig tradisjon være aktuelle.
Også gårdsbruk av ny dato vil kunne tilordnes adressetilleggsnavn dersom det eksisterende nedarvete navnet på stedet benyttes som bruksnavn, for eksempel navnet på det aktuelle markstykket eller den aktuelle naturformasjonen. Det ligger derfor til rette for at bruksnavn som faller språklig og geografisk sammen med et nedarvet stedsnavn skal kunne tildeles som adressetilleggsnavn uavhengig av når gårdsbruket ble en selvstendig matrikkelenhet, for eksempel husmannsplasser og nyrydningsbruk. Jf. § 8 i forskrift om stadnamn, iverksatt 23.05.2017.
Er det tvil om et bruksnavn kommer inn under betegnelsen nedarvet stedsnavn, vil stedsnavntjenesten i Språkrådet kunne gi råd om dette.
Det er Kartverket som i utgangspunktet vedtar skrivemåten av disse bruksnavnene, jf. § 8 og § 5, tredje ledd i lov om stadnamn, samt kommentarer til § 5 i lov om stadnamn i
Rettleiing til forskrift om skrivemåten m.m. av stadnamn:
«Kommunane skal dessutan ha ansvaret for vedtak om skrivemåte for alle namn som skal brukast som offisiell adresse med unntak av bruksnamn. Desse skal få si skriftform i samsvar med § 8, jf. § 4 andre ledd» (Ved lovendring også § 6).
Her er det viktig å merke seg lovens § 6 andre ledd:
«I saker om skrivemåten av nedervde bruksnamn har eigaren rett til å fastsetje skrivemåten dersom han kan dokumentere at den ønskte skrivemåten har vore i offentleg bruk som bruksnamn. Skrivemåten av bruksnamnet kan i desse tilfella vedtakast utan høyring etter første ledd. Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal i alle andre tilfelle vere retningsgivande for skrivemåten av bruksnamn som er identisk med gardsnamnet.»
Bruksnavn vil inntil videre finnes i matrikkelen og i noen grad i SSR.
På sikt skal SSR være originalbasen for lagring og forvaltning også av bruksnavn. Andre nyttige kilder for informasjon om bruksnavn kan være Matrikkelutkastet fra 1950 og O. Ryghs Norske Gaardnavne som begge fins under Dokumentasjonsprosjektet: www.dokpro.uio.no