Hopp til innhold

Bruker du Efs? Dette må du lese

4 Sjøkart – innhold og merking

Sjøkartet er grunnlaget for all sikker navigering. Ved navigering i trange farvann bør kart i største målestokk brukes, da disse gir de beste og mest detaljerte opplysningene. Kart i mindre målestokker er sterkt forenklet i innenskjærs farvann.

Kartets utgivelsesår er angitt i kartrammen. Denne opplysningen vil gi brukerne en god pekepinn om sjøkartets pålitelighet. Se for øvrig avsnittet om «Sjøkartenes trykning og ajourhold».

4.1 Pålitelighet

Den rivende utviklingen innen skipsfarten har gitt større og mer dyptgående fartøyer, forbedrede og nye navigasjonsmetoder og -instrumenter, og er årsak til at det stilles større krav enn noensinne til sjøkartenes pålitelighet.

Kartenes pålitelighet er i stor grad avhengig av den teknologi som til enhver tid har vært tilgjengelig. Det er derfor innlysende at sjøkart som er basert på eldre målinger ikke fullt ut kan tilfredsstille dagens krav til nøyaktighet.

Fra tid til annen får derfor Kartverkets sjødivisjon rapporter om feil og mangler ved sjøkartene. Disse rapporteringer blir undersøkt så snart som mulig og publisert i «Etterretninger for sjøfarende». Sjøkartene blir rettet opp fortløpende.

Se også kapittel 1.3 Kvalitet i norske sjøkart og ENC og 1.4 Kvalitet i norske sjøkart og ENC-er rundt Svalbard.

4.1.1 Projeksjoner

Alle sjøkart i målestokk 1:50 000 eller større konstrueres i Gauss konforme sylinderprojeksjon (Gauss-Krüger projeksjon). Eldre kart kan være laget i andre projeksjoner.

Sjøkart i målestokk mindre enn 1:50 000 er vanligvis konstruert i Mercators projeksjon.

4.1.2 Målestokk

Kartverket sjødivisjonen utgir sjøkart over norske og tilgrensende farvann. Kartene bygger i alt vesentlig på norske dybdemålinger.

Sjøkartene utgis i følgende målestokker:

  • Hovedkartserien 1:50 000 – 1:100 000
  • Havnekart 1:5 000 – 1:25 000
  • Kystkart 1:200 000 – 1:350 000
  • Overseilingskart 1:700 000 – 1:10 000 000

4.1.3 Sjøkartnull

Fra Utsira og nordover, inkludert Svalbard, er sjøkartnull sammenfallende med laveste astronomiske tidevann (LAT). I indre Oslofjord (innenfor Drøbaksundet) ligger sjøkartnull 30 cm lavere enn LAT, og langs kysten fra svenskegrensen til Utsira ligger det 20 cm lavere enn LAT.

Meteorologiske forhold kan føre til at dybdene blir noe mindre enn angitt i kartet. Flere opplysninger finnes i publikasjonene Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard og Den norske los, bind 1. Se også tidevannsvarsel på Sehavnivå.

4.2 Merking i sjøkart

Publikasjonen Symboler og forkortelser i norske sjøkart gir en fullstendig oversikt og tegnforklaringer tilknyttet symboler og forkortelser i norske sjøkart. Publikasjonen kan lastes ned fra Kartverkets hjemmeside

4.2.1 Stedsnavn

I en del sjøkart er skrivemåten av stedsnavnene foreldet. Etter at fylkeskartkontorene overtok ansvaret for skrivemåten av stedsnavn innenfor sitt fylke, er navneverket under omarbeidelse og oppretting.

Ved ny utgivelse av sjøkart vil ajourført navneverk bli påført. Det vil derfor ta lang tid før alle sjøkartene er oppdatert. Kartverkets sjødivisjon vil derfor i en overgangsperiode operere med kart og publikasjoner med gammel og ny skrivemåte.

I nye utgaver av sjøkart er navneverket modernisert etter reglene i Lov om stadnamn.

4.2.2 Ledstrek

Ledstrek betyr at farvannet er alminnelig brukt som farled.

4.2.3 Ferjeruter

For å informere de sjøfarende om kryssende trafikk er fergestrekninger i norske sjøkart markert med rød stiplet linje med konturen av en båt i linjesymbolet. Dette er i henhold til internasjonale regler.

Linjen er ikke det samme som en ledstrek, og må ikke benyttes som det.

Informasjon om fergestrekninger hentes fra en landkartbasert veidatabase og er ikke nøyaktig tilpasset sjøkartinformasjonen.

4.2.4 Luftspenn og sjøkabler

Luftspenn, kraft- og telekabler som krysser farvann, påføres sjøkartene fortløpende etter at melding om slike er innkommet til Kartverket.

Melding om nye luftspenn og sjøkabler publiseres i Etterretninger for sjøfarende.

Da både kabler og luftspenn kan føre høyspenning må de sjøfarende vise stor forsiktighet ved navigering i nærheten av disse. Likeledes må en være oppmerksom på at det kan forekomme kabler og luftspenn som ikke er avmerket i kartet, men meldinger blir som sagt kunngjort i Efs.

4.2.5 Dybdekurver

Dybdekurvene i sjøkartene er trukket gjennom steder med samme dybde (i enkelte tilfeller ved hjelp av interpolasjon mellom de målte dybder) og deretter generalisert. Dybdekurvenes plassering i sjøkartene er derfor ikke alltid eksakt, men beregnet på å gi en bedre karakteristikk av havbunnens topografi.

Ved generalisering trekkes dybdekurvene ut mot dypere vann for å ivareta sikker navigering. Slik konservativ bruk av dybdekurver gir bedre og mer forståelig informasjon om farene i farvannet. Dette gjelder særlig ved bruk av elektroniske kart.

I kartbildet skal dybdekurvene være lette å oppfatte slik at de gir god informasjon om dybdeforholdene. Der kurvebildet er komplisert, er det vanlig kartografisk praksis å foreta sammenslåing/generalisering. Særlig er dette aktuelt for norske sjøkart – med de komplekse dybdeforholdene (kysttopografien) vi har. Med passende mellomrom er det plassert kurvetall i kurven for å angi hvilken dybde den representerer. I nyere sjøkart blir dybdekurvene framstilt i blått.

Dybdekurver = farekurver, det vil si at alle punkt på en 5-meter kurve er like farlige som en grunne på 5 meter. Det må holdes like stor avstand fra en kurve som fra en grunne med tilsvarende dybdeverdi.

4.2.6 Dybdetall

Dybdetall er dybden på et sted angitt i forhold til sjøkartnull. På kartet plasseres dybdetallet med referansekoordinaten som senterpunkt i tallet.

4.2.7 Grunner (båer)

En grunne (båe) er et avgrenset område som stikker opp mot overflaten men er dypere enn sjøkartnull minus 0,5 meter, det vil si alltid under vann. Grunner angis som båetall.

0–9,9 m angis med desimaler

10–20 m angis med nærmeste meter (avrundet nedover)

>20 m angis som vanlige dybdetall, dvs. i kursiv

Grunnetall (båetall) vises opprettstående.

4.2.8 Skvalpeskjær (lus)

Skvalpeskjær er et avgrenset skjær (eller stein) som stikker opp til et nivå mellom sjøkartnull og sjøkartnull minus 0,5 meter.

4.2.9 Skjær (stjernelus)

Skjær (tidvis under vann) er et avgrenset skjær, eller stein, som når opp til et nivå mellom sjøkartnull og midlere høyvann (kystkontur).

4.2.10 Slaggrunnslinjer

Den såkalte «slaggrunnslinje» er brukt på de eldre sjøkartene. Den er i innenskjærs farvann stiplet på en dybde av cirka 6 meter, og i åpent farvann på en dybde «utenfor hvilken man angivelig skulle være sikker for brott».

I eldre sjøkart ser man således denne «slaggrunnslinjen» trukket gjennom høyst forskjellige dybder, normalt fra 6 til 20–30 meter.

4.2.11 Kystterskel

Kystterskel er en fiktiv linje som definerer grensen mellom sjø og elv.

4.2.12 Tørrfall

Tørrfall kalles den del av sjøbunnen som strekker seg fra 0,5 meter under sjøkartnull og opp til kystkonturen. Tørrfallsområdet avgrenses av kystkontur og tørrfallslinjen, som er nivålinjen 0,5 meter under sjøkartnull.

4.2.13 Kystkontur

Kystkonturen (grensen mellom sjø og land) er i både sjø- og landkartene lagt til «middel høyvann» som er MV + M2. M2 er et uttrykk for det dominerende tidevannsbidraget fra månen.

4.2.14 Dybde over vrak

Skipsvrak og større vrakrester på havbunnen kan under tid ha endret stilling med den følge at dybden over slike vrak kan ha blitt mindre enn angitt i sjøkartene.

4.3 Tidevann

Vannstandsvarsel – flo og fjære – langs norskekysten leveres av Kartverket på Se havnivå.

4.3.1 Referansenivå for dybder i sjøkartene og høyder i tidevannstabellene

Utgangspunktet for sjøkartnull er laveste astronomiske tidevann (LAT).

LAT er det laveste tidevannet som kan forekomme på et sted under midlere meteorologiske forhold. I praksis bestemmes LAT ved å lage tidevannstabeller for 19 år (tidevannet har blant annet en periode på 18,6 år), og ta ut det laveste lavvannet.

I områder der tidevannsvariasjonene er små i forhold til været sin virkning på vannstanden, legges sjøkartnull av sikkerhetsgrunner lavere enn LAT. I Norge gjelder dette spesielt Sørlandskysten og Oslofjorden, hvor vannstanden i lange perioder (gjerne 1–2 uker) kan ligge lavere enn LAT.

Definisjonene på sjøkartnull (og referansenivå for høyder i tidevannstabellene) i Norge er da:

  • Fra Utsira og nordover (inkludert Svalbard) faller sjøkartnull sammen med LAT.
  • Langs kysten fra svenskegrensen til Utsira ligger sjøkartnull 20 cm lavere enn LAT.
  • I indre Oslofjord (innenfor Drøbaksundet) ligger sjøkartnull 30 cm lavere enn LAT.

Denne definisjonen ble innført fra 1. januar 2000 for å harmonere med sjøkartnull i de andre nordsjølandene.

På kart produsert før 2000 står det referert til vårjevndøgns spring lavvann. Forskjellen mellom gammelt og nytt sjøkartnull er stort sett mindre enn 10 cm nord for Utsira. Mellom svenskegrensen og Utsira, der sjøkartnull er lagt 20 og 30 cm lavere enn LAT, er forskjellen mer merkbar. Imidlertid er det under all oppmåling etter 1988 trukket fra en sikkerhetsmargin på dybdene slik at disse dataene i praksis faller sammen med det nye kartnull.

På svensk side av sjøkart nr. 1 faller sjøkartnull sammen med middelvannstand 1942. På norsk side ligger sjøkartnull 20 cm lavere enn LAT og forskjellen er ca 60 cm. Norske dybder vises grunnere enn svenske. I svenske områder bør svenske kart brukes.

4.4 Referansenivå for friseilingshøyder

Friseilingshøyder blir referert til høyeste astronomiske tidevann (HAT). HAT er det høyeste tidevannet som kan forekomme på et sted under midlere meteorologiske forhold.

Analyse av 30 til 40 år med vannstandsobservasjoner fra havner langs kysten har vist at vannstanden ofte ligger over referansenivået for friseilingshøyder. Dette gjelder spesielt for området fra svenskegrensen til og med Rogaland (inkl. Indre Oslofjord). Der har undersøkelser vist at 22–28 % av alle høyvann overstiger referansenivået for friseilingshøyder.

For strekningen Hordaland til og med Finnmark har man tilsvarende verdier på 2–4 %.

Skisse som viser referansevinå i sjøkart. Illustrasjon.

Last ned illustrasjon som viser referansenivå i sjøkart, pdf 87 kB (åpnes i nytt vindu).

Beregn sikkerhetsmargin

Ved passering av bruer og luftspenn er det viktig at brukerne er oppmerksomme på forholdet og beregner tilstrekkelig sikkerhetsmargin. Ved å benytte en sikkerhetsmargin som gitt nedenfor vil man i de aller fleste tilfeller ha tilstrekkelig fri høyde til å kunne passere.

Sikkerhetsmargin:

  • Indre Oslofjorden (innenfor Drøbaksundet): 80 cm
  • Svenskegrensen t.o.m. Rogaland: 50 cm
  • Hordaland t.o.m. Finnmark: 30 cm

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at ved ekstreme værforhold kan vannstanden ligge enda høyere. Høye vannstander vil særlig forekomme ved kombinasjoner av lavtrykk og pålandsvind.

Observert vannstand, tidevannstabeller, vannstandsnivåer og generelle opplysninger om vannstand finnes på Kartverkets vannstands- og havnivåsider på nett, Se havnivå.

4.6 Undervannskabler, luftspenn og rørledninger

Både undervannskabler og luftspenn kan føre høyspenning. Sjøfarende må derfor vise stor forsiktighet ved navigering i nærheten av disse. Likeledes må en være oppmerksom på at det kan forekomme undervannskabler og luftspenn som ikke er avmerket på sjøkartene. Innmeldte undervannskabler og luftspenn publiseres i Etterretninger for sjøfarende fortløpende.

Tilstrekkelig klaring må benyttes ved passering av luftspenn. Husk at oppgitt høyde kan avvike på grunn av værforhold, is, snøforhold etc.

4.6.1 Skade på undervannskabel

Sjøfarende må unngå ankring og fiske med bunnredskaper i posisjoner der undervannskabler finnes markert på sjøkartene. Om slike redskaper henger seg fast i slike kabler kan de bli skadet, og store skader på telekommunikasjonsnettet eller kraftnettet kan oppstå.

4.6.2 Skade på undervanns rørledning

Gassutstrømming fra en ødelagt olje- eller gassrørledning kan føre til eksplosjon, tap av et fartøys oppdrift, alvorlig forurensning og annet alvorlig tap. Sjøfarende bes derfor avstå fra oppankring nær en olje- eller gassrørledning.

Rørledninger som ligger på sjøbunnen kan innebære at kartets angitte dybder reduseres med inntil 2 meter.

I områder med ujevn sjøbunn kan avstanden mellom rørledningens underside og sjøbunnen bli så stor at det oppstår fare for fasthuking. Det anbefales en kryssingsvinkel på 45° eller mer ved overtråling av rørledninger.

4.7 Akvakulturanlegg (havbruk)

Jamfør forskrift av 17. juni 2008 nr. 822, forskrift om drift av akvakulturanlegg, er det forbudt å drive fiske nærmere akvakulturanlegg enn 100 meter og å ferdes nærmere enn 20 meter. Når særlige forhold foreligger, kan departementet innskrenke dette forbud. Departementet kan fastsette forbud mot fiske eller regulere fisket utenfor denne grense. Departementet kan også påby fiske etter rømt fisk både innenfor og utenfor grensen.

Akvakulturanlegg (havbruk) merket i sjøkart

Symbolet for akvakulturanlegg (havbruk) i sjøkartene angir en konsesjon Fiskeridirektoratet har gitt tillatelse til. Det trenger ikke nødvendigvis å ligge et anlegg i alle disse posisjonene, men det gir mulighet for å forflytte et anlegg mellom flere av dem. Det kan også mangle en del akvakultursymboler i sjøkartet i forhold til virkeligheten.

Forankringer

Det advares mot forankringer som kan strekke seg flere nautiske mil fra anlegget. Kun et begrenset antall er vist i kartet.

For oppdatert informasjon, se Fiskeridirektoratets database på Internett. Denne blir oppdatert hver dag.

Til toppen

Veiviseren

Kontakt oss

Telefon 08.00-15.00
08700
post@kartverket.no
 

Chat